Rapport om drøm angående besøk på romstasjon natt til 6/4-2002

---------------------------------------------------------------

Drømmen var endel av en større drøm, men den interessante delen og den jeg husker, utspant seg på en stor romstasjon drevet av en av sivilisasjonene tilhørende den galaktiske føderasjon. Denne romstasjonen befant seg et sted ute i det interstellare rom langt fra nærmeste stjernesystem. Romstasjonen var bemannet av en rase som så ut som oss (fra det lyranske slektstre). Jeg befant meg ombord på denne romstasjonen i denne delen av drømmen, og jeg menes og huske at jeg så ut som jeg gjør nå. På romstasjonen var det både kvinner og menn. I drømmen hadde romstasjonen blitt angrepet av en fientlig gruppe. Denne gruppen bestod av vesener som ikke helt stammet fra det lyranske slektstre, men var humanoide og de lignet endel men hode og ansiktsformen var noe forskjellig. Den angripende gruppen hadde også med seg noen folk som stammet fra det lyranske slektstre, som åpenbart var en del av en renegatgruppe. Angriperne hadde tatt kontroll over ca 1/5 av romstasjonen og var på offensiven. De hadde besatt den laveste delen av romstasjonen og avanserte opp mot høyere dekk. Det var en gruppe på 4 til 5 personer som holdt den angripende part i sjakk ved å kaste ned granater med bedøvende gass mot det lavere dekket. Tilslutt var det ikke flere slike gass granater igjen. Da var det en person som kom på den lyse ide at en kunne bruke en bærbar atmosfæregenerator som en kunne omprogrammere. Det var en ung kvinne som viste hvordan dette skulle gjøres. Den bærbare atmosfæregeneratoren var et instrument på størrelse med et bærbart oscilloskop med en vekt på ca 1 kilo. Det var en rektangulær boks hvor den øverste delen var avrundet. På overdekselet var det flere kontrollknapper samt et display. Apparatet virket utifra ITM via energiplan 2 og det ble brukt til å gjennoprette en oksygenatmsfære med normalt trykk umiddelbart på steder hvor atmosfæren var forsvunnet og det var vaakuum på grunn av brudd på skroget eller noe lignende. Dette kan skje ved at det blir skutt hull i stasjonen under kamphandlinger ol.

Atmosfæregeneratoren sender ut en bølgefront på energiplan 2 som fyller hele det aktuelle område med en rekkevidde på ca 100 meter. Denne bølgefronten danner et kraftfelt inne i de rom som bølgen når frem til. Programmen til apparatet gjør så at det sendes opp bølgemønstre på energiplan 2 som medvirker til at det materialiseres en oksygenatmsfære på energiplan 1 umiddelbart. Ideen var å omprogrammere apparatet til å danne en atmosfære av den samme bedøvende gassen som ble brukt i bedøvelsesgranatene istedenfor en oksygenatmosfære. Jeg mener jeg var med på å gjøre dette. Via kontroll taster kunne en gå inn i apparatets service program. En kunne så navigere seg fram via forskjellige menyer og tilslutt nå til den delen av apparatet som kontrollete hvilke stoff som skulle bli dannet utifra energiplan 2/1 omdanningen. Hvilke instillinger en var inne i ble vist på noe som lignet på et LCD display midt på apparatet. Det lykkes i å omprogrammere apparatet til å danne en atmosfære av bedøvende gass. En ung kvinnelig soldat fikk apparatet og brukte det nedover mot de nedre dekk av stasjonen. Dette medførte at angrepet ble slått tilbake, og på flere av de lavere dekk lå det fiender strødd rundt om kring bedøvet. Etter at apparatet var slått av forsvant den bedøvende gassen slik at en kunne gå ned mot de lavere dekk for å inspisere. Jeg fikk nå besked om å gå opp til kommunikasjonsrommet for å gi beskjed om at det skulle tilkalles forsterkninger som måtte komme før de fientlige soldatene våknet. Kommunikasjonsrommet befant seg 2 dekk høyere opp i stasjonen. Jeg kom inn i kommunikasjonsrommet og fikk gitt beskjeden. Jeg syntes kommunikasjonsrommet virket lite i forfold til størrelsen på stasjonen. Inne i kommunikasjonsrommet befant det seg en pen dame med lyst hår med en alder på ca 30 år etter jordisk målestokk. Fargen på håret var en blanding av gyllent og sølvfarget med en overvekt av sølv. Det var hun som operete kommunikasjonssystemet. Jeg spurte henne om hvordan kommunikasjonssystemet virket og hvilken metode de brukte for å få sendt meldingen inn i hyperrommet. Hun kom da med en detaljert forklaring. De brukte samstemte krystaller for å kommunisere. Jeg ble vist kommunikasjonsutstyrets tekniske oppsett. Selve sender/mottaker komponentene bestod av flere typer krystaller som var montert i et bestemt geometrisk forhold til hverandre. Systemet bestod av 3 moduler med krystaller. I den første modulen var det ca 8 krystaller som stod montert på en vegg. 2 til 3 av disse var gjennomsiktige og de øvrige var det ikke. De stod montert rett på en plate som var skrudd fast oppe på en vegg og de stod i en bestemt geometrisk struktur. De som ikke var gjennomsiktige var gule og hvite. De gjennomsiktige hadde et lett gulbrunt skjær i fargen, bortsett fra en som var helt klar. Størrelsen på disse krystallene var fra 10 til 25 cm lange med forskjellig diameter, hvor de tynneste var de korteste og de tykkeste var de lengste. Fra de gjennomsiktige var det koblet på noen tynne ledninger. (ca 5 ledninger) pr krystall, tilsammen ca 15 tynne ledninger som gikk til et annen teknisk enhet. Modul nummer 2 var en rektangulær boks av et blankt metall hvor krystallene var montert etter hverandre stående på 2 rekker. Innimellom noen av disse krystallene var det montert noen andre tekniske komponenter som så ut som metallbokser og metallsylindre. På hele modulen var det ca 10 krystaller. Alle disse krystallene var gjennomsiktige og enten klare eller med en ametystlignende farge. Disse krystallene var ca 15 cm høye og de stakk ut fra den rektangulære boksen på en lignende måte som radiorør stikker opp fra det underliggende metallsjasi på radioer fra rundt 1946. Nederst på hver krystall var det en rund metallflens som stakk ca 1,5 cm opp fra sjassiet. Disse krystallene hadde ikke noen synlige ledninger koblet til seg, men jeg regner med at de var tilkoblet på en eller annen måte inne i den flate rektangulære metallboksen som de stakk opp fra, og at denne boksen også inneholdt annen teknikk. Disse 2 modulene var montert vertikalt stående på hver sin vegg. Den 3dje modulen bestod av 2 avlange rektangulære metallbokser hvor det var montert ca 10 til 15 krystaller mellom dem. Hvis modulen stod på et bord ville krystallene stikke ut fra toppen av den underste rektangulære metallboksen for så og fortsette inn i bunden av den øverste rektangulære metallboksen. Flere av disse krystallene var gjennomsiktige og flere var det ikke. De fleste gjennomsiktige krystallene fortsatte ikke inn i bunden på boksen over, men krystallens spiss var ca 3 millimeter fra denne. Alle disse krystallene var like høye. De fleste av de som ikke var gjennomsiktige fortsatte opp og inn i den øverste boksen. Desse var gule med unntaket av krystallen i midten som var brun. Denne så ikke ut som en vanlig krystall men var som en brun sylinder. Dette var den viktigste krystallen i følge damen som forklarte. På forsiden hadde den et egyptisk symbol som  minner om en stor fugl (Horus symbolet ?) Jeg antar at kommunikasjons systemet var koblet til Siriushierarkets kommunikasjonsnettverk på grunn av dette. Jeg fikk vite at denne krystallen bestod av et stoff hun kalte Rhodium 153 (Muligens et kunstig lagd grunnstoff isotop) og at det var denne som ble brukt til å kode og dekode signaler fra hyperrommet. Modul nr 3 var montert som en horisontal skinne nederst inne i et teknisk skap som også inneholt annen teknikk.

Hun forklarte følgende: Kommunikasjonen ble foretatt ved at 2 eller flere krystaller av samme materiale ble slipt til lik elektromekanisk resonnans frekvens. Avstanden mellom disse krystallene kunne være mange lysår men kommunikasjonen foregikk så og si uten tidstap. Det som skulle sendes ble gjort om til en digital datastrøm. Denne datastrømmen ble kodet inn på et sinussignal som gikk til krystallen og som var på samme frekvens som krystallen var slip til. Det digitale signalet kodet sinusbølgen ved hjelp av faseskift modulasjon. På mottaker siden ble en ren sinuskurve sendt inn i en tilsvarende krystall via en høyohmig motstand. Denne krystallen stod på en eller annen måte i forbindelse med Rhodium 153 krystallen. Fra Rhodum 153 krystallen fikk en så ut den binære koden som var sent inn i hyperrommet fra sender stedet. Jeg tror det ble gjordt ved at en svak likestrøm ble sendt igjennom krystallen og at strømgjennomgangen ble preget av de digitale faseskiftene fra hyperrommet. Denne krystallen måtte følgelig stå i energiplan 2 feltet fra en aktiv mottaker krystall. Hun forklarte at hver galaktiske fødrasjon bruker sin eget grunnstoffsammensetning på sine krystaller. Alle kommunikasjonskrystaller innenfor samme føderasjon består derfor av samme materiale. Et kommunikasjonsnettverk blir dannet ved at en gruppe krystaller blir slipt til samme elektriske ressonansfrekvens. Data som sendes inn i en av disse krystallene blir tilgjengelig for alle krystaller i samme frekvensgruppe. Dette fungerer på lignende måte som ethernet protokollen som brukes på Jorden i forbindelse med LAN og internett nettverk. Alle date som sendes ut på lokalnettverket blir tilgjengelig på alle ethernet kortene samtidig. Men protokollen i de digitale signalene sørger for at de riktige dataene kommer fram til de riktige mottakere. Dette gjøres ved hjelp av software. Hvis krystallene er slipt til en annen resonans frekvens er de ikke følsomme for data sendt med krystaller fra den første resonans frekvens. På denne måten kan det dannes flere uavhengige datanettverk med samme grunnstoffsammensetning i krystallene. En kan også bruke bergkrystaller men her er datastrømmen så stor også fra naturlige vesener og intelligensformer at det er bestemt at de forskjellige fødrasjoner lager sine egne unike grunnstoffsammensetninger for de krystaller som brukes til seriøs kommunikasjon innen nevnte fødrasjon. På romstasjonen var det flere slike krystaller slik at stasjonen kunne kommunisere med flere uavhengige romfødrasjoner. Hun persiserte at det var viktig at det var samklang (ressonans) mellom de krystaller en skulle bruke for å få til kommunikasjonen. Hun kom inn på den kommunikasjonsformen jeg bruker i noen av mine hyperroms bokser, og sa at dette var en kommunikasjonsmetode som gikk på et dypere naturplan (energiplan 3 og høyere), men at metoden ikke var så stabil med hensyn til å få fram de riktige informasjonspakkene til de riktige mottakerne. Det systemet som hun brukte var derimot helt stabilt. Dette hadde en kortere rekkevidde ca 185000 lysår. På spesialstasjoner kunne en utvide metoden til også og innebefatte andromedagalaksen. Rekkevidde var da ca 5000000 lysår. Innenfor dekningsområdet hadde en sanntidskommunikasjon. Det vil se at det ikke gikk noen tid. Utenfor dekningsområde hadde en ingen forbindelser. Den metoden som brukes i mine bokser har større rekkevidde. Her kan en kommunisere med sivilisasjoner mere enn 10 milliarder lysår vekk men metoden er ikke så selektiv så dataene blir spredt til alle som er koblet til og det er ikke sikkert at alle dataene kommer fram til tiltenkt mottaker. Med en god feilkorrigerende dataprotokoll kan dog metoden benyttes. Oktra fødrasjonen bruker en forbedret variant av denne metoden. Når jeg fikk vite at det viktige stoffet het Rhodium 153 våknet jeg straks slik at jeg kunne skrive det ned.